Et veldig personlig innlegg...
Jeg har slitt med smerter siden jeg var liten, legene avfeide det med voksesmerter, det er jo vanlig, men jeg fikk det kraftig i bena/hofter og det varte gjennom hele oppveksten.. men igjen vi tenkte ikke så mye på det. Jeg har ikke vært mye syk men de gangene jeg har vært hos legen som yngre har det vært de samme plagene som går igjen (om man ser i journalen).
Så i 2008 startet det som skulle bli en ganske tung reise for meg.. Jeg hadde akkurat fått ny jobb, og trivdes godt, men så kom en kraftig influensa til meg, jeg var syk i 14 dager, men selv om hosten osv forsvant så fortsatte verkingen i kroppen og hodepinen var intens.. Jeg gikk til legen igjen å de mente jeg bare måtte ta tiden til hjelp. På dette tidspunktet hadde jeg da vært sykemeldt en stund og var derfor veldig intr i å finne årsaken så jeg kunne bli frisk så fort som mulig.
Jeg ble sendt til MR av rygg/hofter og senere også CT av hode pga all hodepinen, for og utelukke diverse ting.. De kunne ikke finne noe annet en at jeg hadde litt skjevt bekken og at jeg gikk litt "rart" alt dette skyldes at jeg har belastet kroppen feil fordi jeg har hatt smerter over lengre tid, musklene strammer seg derfor å det blir en ond sirkel. Jeg jobba derfor gradert sykemeldt en god stund, jeg var mye borte fra jobben og det var veldig kjedelig for meg som trivdes veldig godt og ville virkelig ikke være syk. Jeg gikk to år uten og jobbe noe som helst og det kan jeg si rett ut var de verste to årene av mitt liv - som ung jente med mange drømmer, å bare være hjemme, ikke ha noe å ta seg til, alt av det sosiale falt fra og man ble ganske bitter og humøret var stort sett alltid på bunn - dette slet selvsagt også veldig på forholdet til samboeren min, det er jo de man er nærest og mest glad i det går utover når man ikke har det så greit.
Disse to årene ble jeg sendt hit og dit i NAV systemet, jeg måtte dra til Stavern og trene sammen med en treningsgruppe 2 ganger i uken, dette er en kjøretur på 50 min èn vei og det tar også på når man sliter. Jeg ble sendt til diverse spesialister på smerter, de sjekket disse såklate "trigger punktene" og det slo ut på alle - og kan konstanterte derfor at jeg hadde med stor sikkerhet Fibromyalgi! Jeg viste på en måte dette fra før, da min mor har samme diagnose og min fastlege var ganske sikker, men hun kan ikke selv sette en slik diagnose, det må spesialister på feltet gjøre. Men når man får det på papiret at man har en så idiotisk sykdom blir man lei seg og samtidig lettet på og endelig få svar på hvorfor ting er som de er. Jeg har jo sett hvordan denne sykdommen har påvirket mamma opp igjennom og jeg ønsker ikke å gå igjennom det samme - men slik ble det og det er noe jeg bare må ta.
I Mai 2011 fikk jeg jobb på Princess - jeg søkte selv jobben fordi jeg ville ut av NAV systemet, jeg vil klare meg selv, tjene mine egene fortjente penger og være ute blant folk .. Jeg var veldig klar nå, jobben på Princess har gjort meg godt, jeg elsker jobben, kundene, varene, kollegene mine er supre og jeg trives med å jobbe med salg. Jobben er variert og dette gjør det lettere for min kropp å håndtere, jeg kan ikke sitte for lenge feks, da låser ankler osv seg, jeg må variere.
Selv om jeg nå er i jobb betyr ikke dette at smertene er borte og livet topp - livet er derimot bedre enn på mange år, samboeren min sier jeg er meg selv igjen og at jobb gjør meg godt, det er jo nok ganske enig i ;)
Smertene er der hele tiden, i perioder er de verre enn andre - jeg må bruke god tid på og komme meg opp av sengen om morran fordi kroppen helst ikke vil, jeg sliter mye med betennelser i knær, bekken/hofter, og nakken min er ett kapittel for seg selv. Jeg staret i fjor å trene fordi det skal jo være bra, jeg får mye smerter av treningen, men jeg fprøver å bygge opp muskler som kan styrke kroppen på sikt, det er ett slit men jeg håper det er verdt det senere.
Jeg jobber idag rundt 50%, mer en dette klarer ikke kroppen - det er veldig tungt å innrømme for seg selv og andre at man er så ubrukelig som jeg føler meg, jeg er nok en ganske kjip venninne også til tider fordi jeg ikke klarer mer en jobb og det å ta meg av hundene mine i perioder.. Jeg skulle gjerne klart mere!
Nå er det en prosess igang, en prosess om å søke 50% ufør - dette er vanskelig for meg, 24 år og ufør? er dette noe jeg vil? jeg innrømmer det, det er flaut, hva sier man liksom når folk spør? Jeg har hele tiden i denne prosessen blitt sett ned på, flere personer kaller meg lat, jeg er for ung til og være syk, hadde jeg vært 50 år hadde de trodd meg med en gang, slike ting tar jo på, man tror det jo nesten selv til slutt, jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sitti på et møte med NAV osv og grått så snørr og tårer renner fordi jeg føler meg så hjelpesløs, ikke trodd - det er vondt.
Jeg har gjort alt de har bedt meg om og mere til, nå er det bare og vente på svar, om de som sitter med "makta" mener jeg er syk nok... hundene holder meg oppe, og gir hver dag en bedre start♥
